Du har en IQ på rundt 200, og det er en av grunnene til at jeg er nysgjerrig på deg. Du er dessuten psykiater og terapeut, og det vekket også interessen min. Og i den forbindelse, kan man vel si, har du bygget WIN, World Intelligence Network, hvis mål er å knytte mennesker sammen i et eget nettverk, og ikke bare dem med høyest IQ. Dette kan du si noe om selv etterpå.

Jeg har interessert meg for forholdet mellom mennesker, – paradoksalt nok er jeg ikke på sosiale medier ennå, annet enn Linkedin – sosialpsykologi og tilhørende områder, stort sett hele mitt voksne liv, men uten at jeg har tatt noen formell utdannelse i for eksempel psykologi. Derfor er det av ekstra stor interesse for meg å ta en prat med deg om blant annet mennesker, selvbilde og den moderne teknologiske verden vi har utviklet og lever i.

Jeg har vært med på å grunnlegge og utvikle mange forskjellige organisasjoner, de fleste av dem med fokus på å bane vei for at mennesker skal finne hverandre og handle sammen på basis av felles interesser, ferdigheter og mål. Tillat meg blant disse organisasjonene å nevne World Intelligence Network(WIN) grunnlagt i 2001, 7 forskjellige IQ-foreninger (OLYMPIQ, HELLIQ, CIVIQ, GRIQ, QIQ, IQID og GREEK IQ) og AAAA.GR, en forening for begavede hovedsakelig fra Hellas.

Siden jeg har blitt utfordret til å kjempe mot kreft, så ble jeg også fristet for en tid tilbake til å spesialisere meg innen onkologi. Nå har jeg en privat praksis i Thessaloniki i Hellas, der jeg er spesielt opptatt av å tilby sesjoner i psykoterapi på engelsk, på nettet.

Australske Christopher Harding,mannen som sto oppført i Guinness rekordbok som verdens smarteste menneske i 1974, har visstnok uttalt at hvis Guinness rekordbok hadde fortsatt med denne tittelen (Den ble fjernet i 1990), ville du stått øverst nå.

Hvordan har intelligensen din påvirket livet ditt?

Jeg var ivrig etter å ta noen IQ-tester vinteren 2000, da jeg arbeidet i turnustjeneste i Korfu. Du forstår kanskje at det å leve på en øy om vinteren kan bli uutholdelig kjedelig. Det slo meg at det å ta noen slike tester kunne underholde meg, og distrahere meg fra en generell vinterlig introversjon, som rammer både mennesker og natur.

Her i Norge er det mange som vet hvordan det er å leve på en øy om vinteren! Noen av dem treffer også på isbjørner; det er det få av i Korfu. Kanskje en og annen i Kos, jeg vet ikke. Men dette med å løse IQ-tester når folk kjeder seg tror jeg er ganske uvanlig, også på fastlandet.

Du scoret uvanlig høyt på noen av testene du tok?

Mine første scores var høye nok til at jeg ble motivert til å ta enda flere tester. Jeg scoret veldig høyt på noen av dem, som for eksempel 205 i IQ (med standardavvik 16), som tilsvarer 6,56 standardavvik over normalen. Dette tilsvarer statistisk fortolket en prestasjon bare en av 38 milliarder personer klarer.

Det er helt utrolig. Det sier seg selv at vi må vente lenge mellom hver person som klarer noe av det samme.

Det at jeg scoret høyt på en IQ-test endret ikke noe i livet mitt. For å være ærlig med deg, det skapte til å begynne med en del trøbbel mentalt. Jeg måtte jobbe med meg selv for ikke å endre, heve, livsstandarden min. Det er greit å forstå at hvis du får et fint bilde av deg selv, enten ytre, fra omgivelsene, eller indre, altså et bedre selvbilde, så vil dette fantastiske bildet lett kunne blande seg inn i hvem du egentlig er, og slik sett forstyrre identiteten din, og til og med medføre endringer i din selvforståelse og relaterte forventninger til livet ditt.

Jo, takk. Jeg kjenner meg igjen, selv om jeg ikke er i nærheten av å ha oppnådd det du har. I Norge er det uansett ingen som lar deg være høy på pæra særlig lenge. Janteloven og nordisk mentalitet sørger for det. Og det kan være veldig bra i en del tilfelle. Og ikke fullt så bra i andre.

Da jeg som godt voksen begynte å ta vanskelige IQ-tester, og med rimelig gode resultater, lettet jeg nok litt, ja. Uff. Scorene fungerte som en bekreftelse på noe jeg ante men ikke helt hadde trodd på. I utgangspunktet var jeg bare litt annerledes. Det var det en del som ikke likte. Det konforme er jo viktig for mange; det gir trygghet, forutsigbarhet. Speil, idealer. Å føle sterk tilknytning til en gruppe er som en rus; man føler seg uovervinnelig.

Jeg var ikke spesielt opptatt av intelligens før jeg passerte midt i livet; jeg ble Mensa-medlem først som 49-åring, men merket tidlig at jeg forsto problemer ganske raskt. På skolen var jeg litt lat, ikke fordi det ikke interesserte meg men fordi jeg hadde tankene alle mulige andre steder også. Jeg gjorde det ålreit. Jeg tok matematikk ganske lett. Jeg var interessert i mye. Under statistikkstudiene holdt jeg på med alt mulig annet i tillegg til å studere. Jeg var en litt sånn overivrig type.

Men fortell videre om hvordan du brukte de gode resultatene.

Jeg forsøkte å bruke dette glorifiserte bildet av meg selv til å samle mennesker rundt meg og tilby dem en arena der de kunne møtes og interagere med hverandre. Dette førte altså til at jeg besluttet å etablere WIN; en internasjonal organisasjon av begavede mennesker og noen få utvalgte IQ-foreninger. WIN ble altså en paraplyorganisasjon og plattformer for å støtte alle disse aktivitetene.

Videre er jeg takknemlig for at jeg har møtt mange flotte mennesker rundt omkring i verden, ikke minst fordi jeg selv har vært aktiv i disse organisasjonene. Profesjonsvalget mitt om å bli psykiater og å arbeide med mennesker som psykoterapeut, er også i høyeste grad relatert til interessen min for vår menneskelige hjerne, adferd, kapasitet og våre evner. Med andre ord prøvde jeg å bruke min mentale kapasitet til å bygge en bro mellom mennesker, og ikke en mur mellom meg og mennesker.

Jeg vil tro at hver og en av oss har følelsen av på sett og vis å være lik og på samme tid forskjellig fra andre. Vi er alle unike, og vi trenger å respektere det. Det er ingen i hele verden som er identisk lik oss, og dette er et faktum basert på en omfattende variasjon i kunnskap, erfaringer, eksistenser og personlige egenskaper og trekk vi har hatt og har i livene våre. Vi forklarer og persiperer livet med våre egne øyne og eget sinn, på vår egen måte. På den andre siden så har vi alle like, men ikke eksakt like behov siden vi alle er i live og vi alle søker tilfredsstillelse av våre behov. Så, ja og nei. Jeg, som alle andre, er både unik og et menneske.

Det du sier der, om at det er så mye som skiller oss, og ikke minst erfaringene våre, er noe å tenke over. Vi er så opptatt av å ligne på et eller annet felles ideal, og så mister vi oss selv på den veien. Idealer er jo viktig og bra, men ikke hvis de forstyrrer for hva vi er og hvem vi kan bli. Jeg leste «Slaktehus 5» av Kurt Vonnegut nå i ferien, og der skriver han blant annet at «Gud, gi meg styrke til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan forandre, og visdom nok til alltid å se forskjellen mellom dem.». Vi må lære å respektere forskjellene mellom oss, i stedet for å tro at en bekjempelse av det løser problemene våre. Grunnlaget for en slik respekt finnes jo i selvbildet, som gir oss et gulv av sement, jord eller kvikksand å gå på gjennom livet.

Kan du si noe om IQ-tester som sådan, og også om din toppscore?

I min forståelse så er IQ-scores kun representasjoner av en kognitiv prestasjon, analogt med et fotografi, et bilde som man kan ta av en selv under gitte forutsetninger. Et foto kan godt være førsteklasses, ekstraordinært, imponerende, representativt eller ikke av hva denne personen ser ut som på et hvilket som helst annet tidspunkt i livet sitt. Så, jeg har tatt et utmerket fotografi av min kognitive prestasjon for noen år siden, og det er alt jeg føler om den scoren.

Jeg må dessuten nevne at prestasjonen min er regnet som den hittil beste for voksne, begrenset til de mennesker som faktisk har tatt slike anerkjente IQ-tester. Du forstår selvfølgelig at ikke alle er utfordret og har anledning til å ta en slik test. Og sist men ikke minst, intelligens blir et viktig særtrekk bare når den blir brukt til noe, og ikke kun fotografert. Jeg prøver mitt ytterste på å bruke ferdighetene mine, og gjøre livet mitt mer tilfredsstillende og helt, hovedsaklig for meg selv og de menneskene jeg velger å ha rundt meg.

Hva er tankene dine rundt internett og den eksplosjonen vi har sett siden 2000?

Da teknologi møtte kommunikasjon. Det var forventet at en dag så ble det etablert en online, virtuell verden fullstendig basert på utveksling og lagring av data. Som med en hvilken som helst annen innovasjon, så møter vi utfordringen med å utvikle en passende styring av dens funksjonalitet, mål og bruk. Det slår meg at vi mennesker ennå ikke har fått en konsis og dyp forståelse av hva internett er, hva det betyr og kan gjøre, av dens særtrekk, kraft og implikasjoner.

Jeg kan huske at da jeg var veldig ung, så var det til og med sjelden å ha sin personlige datamaskin (PC). I løpet av noen få år så dukket internett opp, datafarten økte, internettsider ble skapt, sosiale nettverk ble etablert, online profiler ble bygget og her er vi nå.

Og all denne utviklingen skjedde i løpet av noen få år. Kan noen forestille seg en verden i dag uten internett? Kan noen forstå internetts påvirkning på hver enkelt persons hverdag? Kan noen som helst overbevise en ung person i dag om ikke å bruke internett, ikke å være online, ikke å ha en sosial nettverksprofil? Kan vi overhode leve i dag uten internett? Kan vi?

Jeg tenker på det transparente ved sosiale medier, at alle kan lese alles tanker, på sett og vis, fordi langt flere skriver ned det de tenker og føler, som om det ikke er tilgjengelig. Mange snakker om at sosiale medier gjør oss mer fremmede for hverandre, at vi mister respekt og empati fordi vi ikke kan se vedkommende inn i øynene; se at det faktisk er et annet menneske av kjøtt, sjel og blod der, akkurat som en selv. På den annen side åpner sosiale medier opp for at mange flere kan nå hverandre, og akkurat dem de vil nå, og utvikle vennskap, kjæresteskap, og andre relasjoner som de ellers ikke hadde kunnet få til så lett. Problemet, slik jeg ser det, er allikevel at du ikke møter personene i det virtuelle rommet, men bilder, videoer, tekst. Det mangler noe når man ikke kan lukte og merke det fysiske nærværet til dem du snakker eller kommuniserer med. Selvsagt kan videosamtaler gjøre det noe mer nært, men det er allikevel ikke som å sitte i samme rom. Slik sett utvikler vi også andre måter å være sammen på.

Et siste tema: Hvis du var allmektig for en dag, altså hadde en guddommelig kraft og makt, hva ville du da gjort?

Hvis jeg var Gud for en dag, så ville jeg velge å dø den dagen. Jeg antar at en gud aldri kan dø, så da ville jeg bli konfrontert med mine problemer i forhold til døden. Seriøst, hvis jeg var Gud for en dag, så ville jeg forsøke å få mennesker til å forstå og sette pris på at de er mennesker og ikke guder. Mennesker ville tjene på å forstå at mennesker aldri kan bli perfekte, og heller ikke udødelige. Livet er en gave, en gave gitt oss som en mulighet til å møte og akseptere oss selv, til å ta inn over oss erfaringer, til å ta våre egne trinn på vår egen vei i retning av vår tilfredsstillelse og glede. Jeg definerer faktisk glede som tilstanden av tilfredsstilte behov, så mye, så inderlig og så intenst at den glade personen ikke kan annet enn å føle seg hel. Jeg har følelsen av at hvis menneskene hadde følt at de bare var turister i denne verdenen, så ville de ikke brydd seg med å krangle med hverandre, med konflikter, kriger, meningsløse konkurranser med andre eller til og med med dem selv. Det kunne hjelpe dem med å sette pris på livene sine og den tiden de har, og deres mulighet til å føle glede og føle seg i live.